kroppen min lever, men gjør jeg?

De to siste dagene så har jeg ikke orket å være på pcen min over lengre perioder. Medisinen som jeg har tatt som skulle hjelpe meg med smertene etter operasjonen, har egentlig bare gjort alt værre enn værst. Hele magesystemet stoppet opp. Jeg klarte ikke spise noe, jeg hadde ikke energi til å se på tv en gang. Søndag kom vfar med noe fra legen som skulle hjelpe. Men det fikk meg bare til å kaste opp. Søndag kveld bestemte jeg meg for å kutte ut medisinen og heller begynne på noe som ligner på Paracet som skal hjelpe på smertene. I dag fikk jeg i meg litt mat og turene til toalettet går som vanlig, uten oppkast. Jeg føler meg litt bedre, men kjenner enda at noe henger litt igjen. Jeg har enda ikke kommet helt inn i matverdenen. Jeg er på det punktet hvor man ikke vet om man er sulten eller om det er kvalme.. Jeg prøvde å gjør leksene mine i dag, men jeg orka rett og slett ikke tenke på det engang. Jeg tror ikke helt folk skjønner hva jeg faktisk går igjennom. Det er hardt nok for meg å gjør dette uten mamma og pappa i nærheten. Jeg trodde de første medisinene var grunnen for at jeg fikk disse "emosjonelle utbruddene", men nå som jeg har slutta på det, så skjønner jeg at det er noe annet. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om situasjonen annet enn at det er hardt. Operasjonen var tøff i seg selv, men det er tida etterpå som virkelig setter igjen arr i minnene. Jeg vet at jeg bare har 4 måneder igjen her i USA, og jeg vet at dette er bare en liten del av det, så jeg skal prøve og gjør det til de beste månendene fra hele året mitt som utvekslingsstudent. I harde stunder som dette så er det utrolig og ha venner som jeg har.. Jessica Walden kom til meg i dag med et album og en kasse med godteri og hilsner fra basketballlaget! Jeg klarte ikke holde tårene tilbake når jeg leste alle brevene fra jentene.. Det er slike lyspunkter man må ta vare på, og jeg er så heldig og ha minner fra det.. De er motivasjonen min nå. Jeg skal prøve og gå på skolen i morra for dems skyld. Det betyr at jeg kan komme og se på kampen deres i morra kveld! Det er seniorans aller siste hjemmekamp. Mange skal ikke til college for å spille basketball, og da er mange av morgendagens spillere som spiller sin aller siste basketball hjemmekamp. Som meg, om dette ikke hadde skjedd, så hadde morgendagens kamp vært min aller siste hjemmekamp, muligens min aller siste basketball kamp ever! (visst jeg ikke finner meg et lag når jeg kommer hjem da, heh). Men jeg skal komme meg over denne perioden. What doesnt kill you only makes you stronger - var noe som stod i brevene fra jentene, og det er så sant så sant. I can do this.